New Zealand Robustly Defends Nuclear Ban - Norwegian

New Zealand med kraftig standpunkt mot atomvåpen

Av Neena Bhandari

SYDNEY (IDN) – Den lille øynasjonen New Zealand i Stillehavet har kommet med et robust innspill i den internasjonale nedrustningsdebatten. I nesten tre tiår har landet hatt et aktivt standpunkt mot kjernefysiske våpen og nektet innreise i havnene for amerikanske krigsskip som frakter atomvåpen eller er drevet av kjernekraft. Dette til tross for at de er en del av ANZUS-traktaten.

New Zealand var sammen med USA og Australia blant de tre regjeringene som opprinnelig undertegnet ANZUS-traktaten, som er et trilateralt rammeverk for sikkerhetsordninger og samarbeid som ble konkludert i 1951.

Fra midten av 1960-tallet til midten av 1980-tallet sto New Zealand steilt imot franske atomprøvesprengninger i Stillehavet. I 1983 utløste et besøk fra den atomdrevne fregatten USS Texas protester. Vanlige folk ansporet en antiatomkraftbevegelse, som nådde sitt høydepunkt på midten av 1980-tallet og formet New Zealands utenrikspolitikk og identitet som nasjon.

«Det var en kampanje som traff ekstremt bredt – både fagfolk, lokallag, studenter, religiøse, ikke-religiøse, unge og gamle. På mange måter var det mangfoldet og den ikke-hierarkiske oppbygningen av bevegelsen som ga den appell og styrke. På et tidspunkt var det over 300 lokale aktivistgrupper over hele landet,» forteller Marie Leadbeater, forfatteren av «Peace, Power and Politics: How New Zealand became nuclear free.»

Det definerende øyeblikket kom i juli 1985 med senkingen av Greenpeace-flaggskipet Rainbow Warrior, som hadde deltatt i protestene mot franske prøvesprengninger.

Daværende statsminister David Lange sa: «Det er bare én ting som er farligere enn å bli angrepet av atomvåpen, og det er å være beskyttet av dem.» I 1987 vedtok Labour-regjeringen loven «New Zealand Nuclear Free Zone, Disarmament, and Arms Control Act».

«Lovverket er nå såpass godt forankret i New Zealands sjel at ingen partier ville finne på å foreslå en annullering av det i framtiden. National Party (leder av den nåværende regjeringen) har nå eksplisitt uttalt at de ikke vil oppheve denne loven,» fortalte Maryan Street, tidligere pressetalsperson for nedrustning og rustningskontroll i New Zealands Labour Party, til IDN.

Kennedy Graham, Green Party MP med ansvar for utenriksforhold, sier seg enig. «Det er nå flerpartistøtte for New Zealands «Nuclear Free Zone»-lov.»

Den amerikanske regjeringen har ikke forsøkt å velte New Zealands forbud, men i de siste fem årene har de begynt å gjenetablere forsvarssamarbeidet og de strategiske båndene med New Zealand. I november 2010 signerte daværende utenriksminister i USA, Hillary Clinton, og New Zealands utenriksminister Murray McCully Wellington-erklæringen, som la rammene for et nytt strategisk partnerskap mellom de to landene.

I juni 2012 forbedret Washington-erklæringen forsvarssamarbeidsordningene i enda større grad og omfattet maritim sikkerhet, anti-spredning, tiltak mot terrorisme og anti-piratkopiering. I henhold til denne avtalen samtykket New Zealand i å bli med i RIMPAC (Rim of the Pacific), verdens største maritime øvelse, og avholde felles øvelser med amerikanske og australske styrker.

Nic Maclellan, forfatter og forsker, advarer: «Vi bør være forsiktig og ikke forherlige New Zealands posisjon for mye, ettersom ting er i endring. Nye avsløringer fra Wikileaks og Edward Snowden har vektlagt engasjementsnivået mellom de ANZUS-allierte og fempartiavtalen UKUSA – også kjent som «Five Eyes Treaty» – der Storbritannia, Canada og ANZUS-allierte deler informasjon fra signaletterretning med hverandre.»

New Zealand har to baser for signaetterretning – i Tangimoana og Waihopai. Leadbeater sier: «Jeg var imot New Zealands deltakelse i UKUSA-avtalen på grunn av manglende åpenhet og at den har potensial til at vi blir en del av spionasje på andre nasjoner og selv bidrar til krig.»

De ANZUS-allierte er også en del av Quadrilateral Defence Coordinating Group, med Frankrike som observatør. Er det så et fornyet press fra USA på New Zealand om å bli med i atomparaplyen?

«USA forstår at vår kjernefysiske lovgivning er et lukket område og samarbeider med oss. De ser på oss som en leder på områdene ikke-spredning og nedrustning. Vi ble også invitert av USAs president Barack Obama til å delta på sikkerhetskonferansen om trusselen om at kjernefysiske våpen kan falle i hendene på terrorister,» fortalte Street, som også er tidligere leder av New Zealands Parlamentarians for Nuclear Non-proliferation and Disarmament, til IDN.

New Zealands tydelige miljøprofil fremmes i enda større grad av at turistkampanjen «100 % Pure» dels handler om at landet er imot kjernekraft. De har ikke kjernekraft for å redusere sjansene for en lokalisert ulykke.

Men Street advarer: «Den mest overhengende faren ville vært ved transport av atomavfall gjennom farvannene våre (f.eks. utarmet uran, uranpulver fra Australia osv.). Det finnes ingen beskyttelse mot at dette skjer, og derfor ville vi vært sårbare om det hadde skjedd en ulykke med et av disse fartøyene. Beskyttelse mot dette ville krevd en ny lovgivning om farlige produkter og stoffer.»

New Zealand har aktivt framhevet de humanitære konsekvensene av atomvåpen, i direkte kontrast til Australia. Innen oktober 2014 hadde 155 land signert den New Zealand-initierte FN-erklæringen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen.

«Gitt bredden av støtte til New Zealands initiativ blant medlemmene av FN, virker det for meg som om tiden er inne til å slå fast ulovligheten av atomvåpen i en internasjonal avtale. Nå sitter New Zealand i Sikkerhetsrådet, og jeg håper at vi vil holde foten på pedalen og arbeide intenst for kjernefysisk nedrustning,» skrev Sir Geoffrey Palmer, tidligere statsminister i New Zealand, i artikkelen «The Nuclear Nightmare» i november 2014.

Den internasjonale domstolen uttalte i sin rådgivende uttalelse om atomvåpen i 1996 følgende: «Den ødeleggende kraften av atomvåpen kan ikke demmes opp hverken i tid eller rom. Den har potensial til å ødelegge all sivilisasjon og hele økosystemet på planeten.»

I dag er ikke anti-atomvåpenbevegelsen så veldig aktiv i New Zealand, men en sterk liten kjernegruppe av personer arbeider aktivt med globale anti-kjernefysiske aktiviteter.

Kate Dewes, en aktivist for kjernefysisk nedrustning som har kjempet i mer enn tre tiår, sa følgende til IDN: «Det finnes noen grupper, både nasjonalt og lokalt, med medlemmer i den regjeringsoppnevnte Public Advisory Committee on Disarmament and Arms Control (PACDAC ) som gir råd om hva regjeringen bør gjøre for å implementere New Zealands lov om nedrustning og rustningskontroll av 1987. Noen grupper møter regelmessig ambassadøren for nedrustning og representanter fra departementet for å oppmuntre dem til å ta ansvar om aktuelle nedrustningsspørsmål – som avskaffelse av kjernekraft, forbud mot landminer og klasebomber og våpen basert på utarmet uran, samt Arms Trade Treaty.»

«New Zealands befolkning vil aldri akseptere at de bidrar til å opprettholde et regime med kjernefysisk avskrekking under en «kjernefysisk paraply». Vi har vunnet denne debatten, og unge newzealendere er veldig stolte av standpunktet vi tar mot kjernefysiske våpen,» la Dewes til og siterte en meningsmåling fra 1986. Den bekreftet at 92 prosent av newzealenderne var imot atomvåpen og 69 prosent imot krigsskipbesøk; 92 prosent ønsket at New Zealand skulle arbeide med kjernefysisk nedrustning gjennom FN, mens 88 prosent støttet å jobbe for flere atomfrie soner. [IDN-InDepthNews – 26. januar 2015]