Their Weapons Possess Them - Norwegian

‘Våpnene deres eier dem’

av XANTHE HALL*

BERLIN | WIEN (IDN) – Nesten tusen mennesker var tilstede i den majestetiske hallen Hofburg i Wien for to fulle dager av diskusjoner rundt det unevnelige og utenkelige temaet – den humanitære konsekvensen av atomvåpen. Dette var det tredje i en serie av statlige konferanser som har funnet sted utenfor FN, hvor de første to fant sted i Norge og Mexico.

Det økende antallet nasjoner som tar del i disse konferansene er tatt for å være et tegn på effektiviteten i å skape bevissthet rundt den uakseptable karakteren av atomvåpen og bygger opp presset for kjemisk nedrustning.

Nesten 160 nasjoner var representert, inkludert USA og Storbritannia som deltok for første gang, til stor irritasjon for Russland og Frankrike som fortsetter å holde seg borte på resolutt vis. På slutten av konferansen, lovet Østerrike for å jobbe med å redusere den «juridiske avstanden» som kan lede til forbud og eliminering av atomvåpen, samt inviterte andre til å delta i dette arbeidet.

Det østerrikske utenriksdepartementet la seg virkelig i selen for denne konferansen. I åpningen kallet den unge ministeren Sebastian Kurz for en ny giv for konkret fremgang rundt global kjemisk nedrustning.

Meldinger fra høyere hold, FN generalsekretær og Paven satte tonen. Pave Francis oppfordret ofrene av atomvåpen til å være «profetiske røster» og advare mot muligheten til å utslette «oss og sivilisasjonen».

En lang liste over prominente personer sendte et brev til den østerrikske utenriksministeren og delte troen på at risikoene ved kjernefysiske våpen er undervurdert og må reduseres. Presidenten av den internasjonale Røde Kors-komiteen sa at nye studier bekreftet i sin allerede nevnte konklusjon at det ikke eksisterer tilstrekkelig hjelp eller lindring i tilfelle en kjernefysisk eksplosjon.

Setsuko Thurlow relaterte sin personlige historie om tap og lidelse som en Hibakusha (overlevende etter en atombombe) og hele rommet led med henne.

"A er for atom, B er for bombe, C er for kreft, D er for død"

Under åpningen ble det videre introdusert hovedtemaene for konferansen som ble dekket i dybden i de følgende øktene om konsekvensen av kjernefysiske eksplosjoner, kjernefysisk testing, risikoer, og scenario.

Vitenskapelige presentasjoner ble ispedd med personlige opplevelser fra «downwinders» (ofre av kjernefysiske forsøk). Michelle Thomas i rullestol fra «HEAL» i Utah ga en engasjert tale om hvordan det var å vokse opp i radioaktive omgivelser i nærheten av 100 kjernefysiske tester over bakken, og hvordan samfunnet hennes ble herjet av kreft og andre sykdommer. Hun snakket om forlegenhet ved morens aktivisme når hun selv forstod at det ikke var den kalde krigen som var fienden, men «vårt eget land bomber oss sønder og sammen». Mange spurte henne om hun ikke var redd for å snakke så sterkt imot myndighetene sine. Hun svarte: «De har allerede drept meg».

Under økten med spørsmål og svar etter personlige attester fra tre kvinner som fortalte om ødeleggelse av jorden, livsopphold og helsen, gjorde den amerikanske representanten en grov feilvurdering. Han holdt en tale, til tross for at styreformannen ba ham om å ikke gjøre dette før neste dag. Den amerikanske representanten valgte å ikke beklage seg til ofrene for deres lidelse, men gjøre det klart for alle i rommet at USA ikke kom til å fravike sin «to-do»-liste over steg for å øke given for kjemisk nedrustning.

På den andre dagen av konferansen, konkluderte et panel på internasjonal humanitær rett (IHL) at bruken av kjernefysiske våpen er i strid med eksisterende IHL og miljørett, selv om ingen spesifikke forbud er tredd i kraft. En fascinerende tale av Nobuo Hayashi fra Universitetet i Oslo gikk inn i de etiske og moralske dimensjonene og konkluderte at, som tortur – som var på alles lepper dagen etter publikasjonen av Senatets rapport – er atomvåpen «for grusomme til å tolerere». Når som «vi ikke lenger lever i en epoke hvor menneskeheten føler at de må ta seg selv som gissel for sin egen overlevelse» er dette en enorm mulighet til å frigi oss fra denne unødvendige lidelsen.

Den politiske delen tok fem timer å hamre igjennom, uten lunsj, og for noen, uten tid til å oversette. 100 nasjoner tok sin tid på talerstolen for å dele sine tanker og konklusjoner. Her og der ble det kjedelige i begivenheten brutt opp av uttalelser fra det sivile samfunnet, mest merkbart fra Wildfire's ‘Chief Inflammatory Officer’ Richard Lelanne som bønnfalt de nasjonene med atomvåpen om å slutte å syte og starte nedrustningen av kjernefysiske våpen selv.

De såkalte «røyskatt»-statene (de under den kjernefysiske «paraplyen» fra USA) ble møtt med en stor røyskatt i foajeen når de kom ut for forfriskninger. LeLanne sammenlignet atomstatene med alkoholikere, som eies av sine våpen, og oppfordret atomfrie nasjoner til å ikke støtte vanen deres. ICAN uttalelsen ble levert av den unge ICAN-direktøren fra Østerrikske, Nadja Schmidt, som etterlyste en prosess som er «åpen for alle og ikke kan blokkeres av noen» og kan lede til et forbud for kjernefysiske våpen.

Det humanitære initiativet prøver å sette effekten av kjernefysiske våpen i sentrum av debatten i stedet for nasjonale sikkerhetsinteresser og disse konferansene har vært effektive i å oppnå dette i stor grad.

Ukraina, imidlertid, var så opphengt i sin nåværende konflikt at representantene var ute av stand til å gå utenfor sin egen situasjon og gikk heller til verbalt angrep på Russland.

Storbritannia gikk så langt at å si at de humanitære konsekvensene allerede var tydelige i 1968 og at et forbud eller tidslinje for eliminering ville true strategisk stabilitet, og at de planla å beholde våpnene sine «så lenge som nødvendig».

Den «Østerrikske lovnaden» var hoved utfallet av konferansen – et verktøy som lar land markere sin beredskap til å begynne en prosess som leder til forbud og eliminering av atomvåpen.

*Xanthe Hall er kampanjelederen for nedrustning i IPPNW Deutschland | IPPNW Tyskland. [IDN-InDepthNews – 11. desember, 2014]