UN Report Faults Humanitarian Vigilance in Response To Nuke Detonations - Norwegian

FN-rapport skylder på manglende årvåkenhet etter atomvåpensprengninger

Av Jamshed Baruah

BERLIN (IDN) - Rundt 22 000 atomvåpen truer fortsatt menneskeheten, nesten 70 år etter atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, og ifølge FNs kontor for nedrustning (ODA) har mer enn 2000 prøvesprengninger blitt gjennomført til dags dato. Men verden er langt fra forberedt på å håndtere en atomvåpensprengning på en effektiv måte, «selv med grunnleggende nivåer av beredskap, og slett ikke en atomkrig i stor skala.»

Denne bekymringen kommer til uttrykk i en undersøkelse utført av FNs institutt for nedrustningsforskning (UNIDIR) i samarbeid med OCHA (FNs kontor for koordinering av humanitær innsats) og UNDP (FNs utviklingsprogram) i forkant av den første internasjonale dagen for total eliminering av atomvåpen den 26. september.

Undersøkelsen sier følgende: «Anekdotiske bevis, basert på intervjuer med FNs humanitære personell i ulike etater, viser at kjernefysiske detonasjoner i befolkede områder ville kommet som en overraskelse for mange av dem. Noen antar at det foreligger planer for atomvåpensprengninger av «lav skala», der IAEA (International Atomic Energy Agency) antas å spille en ledende rolle i å tilby kompetanse, utstyr og operasjonell kapasitet.»

Undersøkelsen, «An Illusion of Safety: Challenges of Nuclear Weapon Detonations for United Nations Humanitarian Coordination and Response», er skrevet av UNIDIR-ekspertene John Borrie og Tim Caughley og tar for seg funn fra den første internasjonale konferansen om de humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen, arrangert i Oslo i mars 2013. Her hevdes det: «Det er usannsynlig at en stat eller en internasjonal organisasjon kan håndtere en umiddelbar humanitær krise som er forårsaket av en atombombedetonasjon på en tilfredsstillende måte og gi tilstrekkelig bistand til de berørte. Dessuten kan det vise seg svært vanskelig å etablere slike kapasiteter, selv om det ble forsøkt.»

I en framstilling av et scenario der kjernefysiske våpen er detonert, sier Borrie og Caughley følgende: «De momentane effektene av en slik detonasjon – eksplosjonen, den termiske strålingen og den umiddelbare strålingen fra detonasjonen av ett eller flere atomvåpen – vil ha ført til en rekke drepte og sårede og ha ødelagt en god del sentral infrastruktur. Den vil ha skapt frykt og kaos, noe som igjen kan føre til at mange endrer sine normale atferdsmønstre. Dette vil skape enda mer kaos (for eksempel kan folk flykte fra hjemmene sine for å dra til allerede overfylte sykehus fordi de frykter stråleskader). På en måte kan enhver respons per definisjon anses som utilstrekkelig, ettersom den umiddelbare skaden allerede har skjedd.»

Ifølge undersøkelsen virker de fleste eksperter å være enige om at de umiddelbare behovene til ofrene etter en detonasjon av atomvåpen vil måtte dekkes av de lokale og nasjonale myndighetene, i den grad de fortsatt fungerer. «I et tett befolket område vil det humanitære behovet være stort, blant annet på grunn av et stort antall alvorlig brannskadde og sårede (mange av dem døende). Mye av den sakkyndige litteraturen på dette området anslår at hjelpen vil bruke flere dager eller lenger på å ankomme – og dette gjelder i enda større grad for internasjonal bistand.»

Utfordringer for det humanitære systemet

Rapporten peker på at selv om det har vært utført internasjonale øvelser i den siste tiden basert på scenarier med bruk av radiologiske «skitne bomber» eller kjemiske våpen, har det ikke vært noen tilsvarende øvelser omkring å forstå utfordringene til det humanitære systemet som skal bistå ofrene etter en detonasjon av atomvåpen i tett befolkede områder.

Dessuten finnes det ikke noe konkret fokus i det humanitære systemet på en systematisk planlegging av responsen ved en sprengning av kjernefysiske våpen. Dessuten virker det ikke som om det eksplisitt er tildelt spesialiserte stående oppgaver – som stråleovervåkning og strålingsdekontaminering på feltnivå – som skal støtte humanitære operasjoner ved detonasjon av atomvåpen, hverken til internasjonale organer eller humanitære samarbeidspartnere.

Et viktig funn i undersøkelsen er at noen særorganisasjoner ser på ansvarsområdet sitt som å delta i sivile radiologiske nødsituasjoner, men ikke i tilfeller der det er brukt kjernefysiske våpen, eller eventuelt i bestemte typer scenarier der kjernevåpen er detonert (f.eks. terrorisme) og ikke andre (f.eks. statlig bruk, kjernevåpenulykker).

Forfatterne av rapporten påpeker videre at det ikke ser ut til å eksistere noen gjeldende ordninger for koordinering mellom FNs humanitære system og relevante nasjonale myndigheter i et konkret tilfelle med detonasjon av et kjernefysisk våpen, selv om det er en oppmuntrende utvikling at det er opprettet organer som Operational Preparedness Group on CBRN (kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske våpen).

«Vi tviler ikke på at det humanitære systemet vil reagere så raskt som mulig, men det å utvikle slike ordninger midt oppe i en krisesituasjon er langt fra ideelt og vil ta tid – og sjansen er stor for at uklarheter eller feiltolkninger kan hindre en betimelig og effektiv respons,» advarer undersøkelsen.

Enda en konklusjon man kan trekke av undersøkelsen er at en trussel eller frykt om ytterligere detonasjoner av atomvåpen i vesentlig grad kan komplisere beslutningene omkring arten og omfanget av en humanitær koordinering og respons, og i særdeleshet gjennomføringen.

«I timene, dagene eller ukene etter en detonasjon av kjernefysiske våpen, er det ikke sikkert at man kjenner til opprinnelsen deres eller identiteten til de ansvarlige. En slik usikkerhet kan skape sine egne kjernefysiske krisesituasjoner.

«Dessuten kan de humanitære aktørene (inkludert relevante FN-organer) via en risikovurdering føle at det er for farlig å drive humanitær bistand til de berørte. For den del kan staten (eller statene) som er påvirket være uvillige til å motta bistand fram til området er tilstrekkelig «sikkert». Stater som er i stand til å tilby bistand koordinert av det humanitære systemet kan være uvillige til å gjøre dette hvis de mener at en detonasjon av ytterligere kjernefysiske våpen er sannsynlig. Dette kan forverre lidelsen for de som er direkte berørt eller på flukt,» bemerker undersøkelsen. [IDN-InDepthNews – 23. august 2014]