'We Are Suffering A Slow Motion Nuclear War' - Norwegian

‘Vi lider av en atomkrig i sakte film’

Av Julio Godoy

BERLIN (IDN) - Robert Jacobs ble født for 53 år siden, på høyden av den kalde krigen, midt i den daværende paranoiaen av kjernefysisk utslettelse av menneskeheten. På skolen, da han var åtte år, «lærte vi om hvordan å overleve et kjernefysisk angrep. Vi ble fortalt at nøkkelen til å overleve var å være årvåken i å oppdage de første tegnene på et atomangrep.”

45 år senere, Jacobs, Bo som vennene kaller han, er en av verdens ledende forskere på sosiale og kulturelle konsekvenser av radioaktivitet for familier og samfunnet. Bo har en doktorgrad i historie, har publisert tre bøker, og er forfatteren av hundrevis av essay innen samme tema. Han er også professor og forsker ved Graduate Faculty of International Studies og The Peace Institute, begge ved Hiroshima City University, i Japan.

Tilbake til tidlig 1960-tallet lærte Jacobs på skolen at «Det første vi bør oppfatte (i et kjernefysisk angrep) er det skarpe lyset under detonasjonen. Lærere fortalte oss at vi alltid måtte være forberedt for dette lyset og søke ly. Jeg husker at jeg gikk hjem den dagen og satt på trappen foran huset vårt i utkanten av Chicago og bare satt der i en time og ventet på lyset.»

Denne forferdelige opplevelsen markerte seg i Jacobs sitt liv, for det ledet ham til studiene og hans profesjonelle liv hvor han analyserer konsekvensene av atomalderen for menneskeheten.

«Vi lever i en atomkrig i sakte film,» sier han, og henviser til alt det kjernefysiske og radioaktive materialet som lagres rundt i verden, som vil bli en del av det globale økosystemet i tusenvis av år.

Som professor ved Hiroshima City University, bruker Jacobs mesteparten av tiden sin i en av de to byene (også Nagasaki) som ble ødelagt av kjernefysisk utslettelse i den siste fasen av andre verdenskrig (1939-1945). Han er et privilegert vitne til samfunnets sosiale- og psykologiske respons til en slik tragedie; videre har det kjernefysiske uhellet ved Fukushima (mars 2011) gitt ham en ny uutholdelig mulighet til å analysere sosiale, psykologiske og byråkratiske reaksjoner til slike katastrofer.

Julio Godoy, assisterende redaktør av IDN-InDepthNews, kommuniserte med Prof. Jacobs vie e-post.

IDN: Hva fikk deg til å velge en akademisk karriere i kjernefysiske problemstillinger?

Robert Jacobs (RJ): Mitt valg av en karriere innen kjernefysiske problemstillinger er et resultat av frykten jeg hadde som barn av atomvåpen. Når jeg var 8 år lærte vi hvordan å overleve et atomangrep på skolen. Jeg husker ikke helt det spesifikke formatet, men jeg tror ikke det var den klassiske «dukk og søk dekning»-materialet men det var noe lignende. Vi ble fortalt at nøkkelen til overlevelse ville alltid være å være årvåken i å oppdage de første tegnene på et atomangrep. Det første vi ville kunne se var lyset fra detonasjonen. De fortalte oss at vi alltid måtte være forberedt på dette lyset og søke dekning. Jeg husker at jeg gikk hjem den dagen og satt på trappen foran huset vår i utkanten av Chicago og bare satt der i en time mens jeg ventet på lyset.

Årvåkent satt og ventet på lyset. Jeg forestilte meg hvordan skolen over gaten begynte å løse seg opp. Jeg forestilte huset mitt, og alle husene i nabolaget som bare ville oppløses. Jeg husker jeg så for meg at hele byen min bare ville løses opp og forsvinne i det hvite lyset. Jeg ble livredd. Jeg tenker dette var delvis når jeg ble oppmerksom på min egen dødelighet og at jeg ville dø en dag, men det hang veldig sammen med atomvåpen. Måten jeg håndterte frykten på var at jeg fant bøker i biblioteket om atomvåpen og leste dem. Under hele barndommen leste jeg alt jeg kunne om atomvåpen. Siden frykten min var så sterk, var min måte å håndtere den på å lese alt jeg kunne om de tingene som skremte meg. Jeg har aldri stoppet siden.

IDN: Som et medlem av Hiroshima Peace Institute er du et øyenvitne til de mest alvorlige atomkatastrofene i moderne tid. Fukushima er et eksempel på farene med atomkraft: Vanskelighetene med å kontrollere teknologien, hensynsløsheten av administrasjoner, både private og offentlige, og det faktum at radioaktivitet ikke respekterer nasjonale grenser. Hva er din mening om denne katastrofen?

RJ: Jeg ser på denne katastrofen som forferdelig og pågående. Det er ingen tydelig slutt på denne tragedien, radioaktivt avfall vil fortsette å sive inn i Stillehavet i flere tiår. Jeg tror at det er mange stadier av hensynsløshet som la til rette for denne katastrofen. Designet på reaktorene og plasseringen var dårlig. Vedlikehold av anlegget var forsømt i flere tiår. Tilfredsstillende nødprosedyrer ble aldri designet eller tredd i kraft. På mange måter er dette eksempler på problemene ikke bare med atomkraft, men spesielt private atomanlegg som driver virksomhet med fortjeneste. I dette tilfellet ble fortjenesten økt ved å kutte kostnader, en prosess som både la til rette for og akselererte katastrofen. TEPCO (Tokyo Electric Power Company) har notorisk forsømt atomanleggene sine til fordel for høyere fortjeneste.

IDN: Hvilke andre humanitære konsekvenser har katastrofen provosert?

RJ: Det er nesten ingen måte å beregne dette på. Mange familier har skilt seg over konflikter om å flytte eller bli værende, om å spise lokal mat eller ikke. Mange barn kan ikke leke eller bruke tid utendørs på grunn av forurensing. Mange bruker dosimetre for å måle eksponeringen (de vil ikke varsle barna om eksponering til forurensning, men bare skrive ned eksponeringene for senere diagnostiseringsformål) og de vil vokse opp med en følelse av å være «forurenset». Barn i familier som flytter bort har opplevd å bli mobbet og diskriminert. Mange vet ikke om de har blitt eksponert for radioaktivitet, men vet at de har blitt regelmessig løyet til; om de vil kunne returnere til hjemmene sine, om farene rundt radioaktivitet, om atomkraft generelt.

Mitt arbeid med mennesker eksponert for radioaktivitet rundt omkring i verden har vist at de som har blitt eksponert ofte blir «annenrangs borgere». De blir unngått, løyet til, de observeres for medisinsk informasjon men informeres sjeldent selv, og de markeres som forurenset for resten av livet. På denne måten nektes de verdigheten som andre medlemmer i samfunnet forventer.

IDN: Nå til atomvåpen: Vestlige land som har bomber har over flere år foretatt eksperimenter i fjerntliggende steder, i Oceania, i nord-afrikanske ørkener, ikke nær London eller Paris…Dette er ekstraordinært misbruk, men ingen av landene er blitt holdt ansvarlige for skadene de har forårsaket…

RJ: Jeg ser på testing av atomvåpen som jeg gjør på militær kolonialisme. Atomkrefter tester som regel i fjerntliggende stedet i sitt militære imperium og forurenser mennesker som ikke har politisk tyngde til å beskytte seg. Generelt får ikke kolonister konsekvenser for slik utnyttelse. Dette er en forlengelse av brutalisering av de koloniserte av kolonisten.

Når vi ser tilbake i historien til kolonialisme, har britene egenrådig nytt godene av rikdommen som kom fra slavehandelen, og når franskmennene tapte Haiti, ble Haiti tvunget til å betale kompensasjon til franskmennene for «tapet» deres. Slik er tilfellet også for atomkreftene, vi kan se dominans som tas og gis. Se for eksempel på sikkerhetsrådet i FN, det har fem permanente medlemmer og de er de første fem atomkreftene. Det å ha atomvåpen har gitt dem en permanent stemme over «mindre» land.  De som er eksponert mot radioaktivitet fra testing av atomvåpen har nesten aldri blitt gitt helsemessig behandling eller kompensasjon for tap liv eller forurensing av land og matressurser. Det er kriminelt.

IDN: Du jobber og bor i Hiroshima, en av to byer som led direkte av de unevnelige effektene fra atomvåpen. Til tross av denne forferdelsen, som fremdeles er i livene våre, har verdens atomkrefter, fra USA til Pakistan, akkumulert med enn 30.000 atomvåpen som kan ødelegge jorden flere ganger. Og ingen ser ut til å være berørt av det. Denne apatien, er det uvitenhet eller fatalisme?

RJ: Begge deler. Mange tenker ikke på atomvåpen. De fleste tenkte ikke på atomvåpen før Fukushima. For de fleste er atomvåpen abstrakt – de har aldri sett et, de forstår ikke hvordan de fungerer – som poeten John Canaday sa, de fleste mennesker opplever atomvåpen gjennom historier, og for mange er de historiene Hollywood filmer hvor det sjeldent er konsekvenser fra atomdetonasjoner (utenom å drepe romvesener og ødelegge asteroider).

 Men det er også sant at mange ikke føler de kan gjøre noe med atomvåpen. De er ofte ikke på agendaen i offentlige debatter hos atomkrefter, de er heller de dypeste, mest sikre delene av store militærnasjoner. Og mange skjønner ikke hvor mye penger som bruker på atomvåpen i store atomkrefter. Dette, forresten, er hvor jeg føler at lagringen er sårbar. Etter hvert som rike nasjoner går nedover vil det bli stilt spørsmål med de milliardene som brukes på atomvåpen. De er sjeldent vurdert med tanke på ønsket om å ha dem siden mange mennesker som bor i et land med atomvåpen føler at de beskyttes eller hjelper nasjonen å bli en av de store spillerne.  

IDN: Kan du forestille deg et barn så redd for muligheten for kjernefysisk utslettelse, som det var deg selv i dag, i Israel, Korea, India eller Pakistan?

RJ: Ja, det er mulig å forestille seg en slik opplevelse i dagens verden, for eksempel Kashmir, hvor det militære ståstedet mellom atomkreftene India og Pakistan er veldig synlig. Men jeg tror det ville vært annerledes. I det moderne tilfellet vil barnet kunne forestille seg slikt, sette sammen det de hører hjemme og rundt i samfunnet. Når jeg var ung ble det presentert som formell utdanning i skolesystemet, så jeg måtte ikke forestille det selv i det hele tatt. Jeg ble trent til å tenke på atomkrig. *Julio Godoy er en granskingsjournalist og IDN Associate Global redaktør. Han har fått internasjonal annerkjennelse for arbeidet sitt, inkludert Hellman-Hammett prisen for menneskerettigheter, Sigma Delta Chi prisen for granskingsjournalistikk online av U.S. Society of Professional Journalists, og Online Journalism prisen for Enterprise Journalism av Online News Association og the U.S.C. Annenberg School for Communication, som med-forfatter av granskingsrapportene “Making a Killing: The Business of War” og “The Water Barons: The Privatisation of Water Services”. [IDN-InDepthNews – November 27, 2013]